Hun overlevde. Det var den første overraskelsen.
Den andre var planeten.
Skanneren løy ikke: atmosfæren er levedyktig, biosfæren aktiv, signaler av kunstig opprinnelse – flere, vedvarende. Noen bodde her. Hadde bodd her lenge og med tillit, mens kartografene i Elarian Corps, over tre generasjoner, hadde merket dette punktet som ubebodd og fløyet videre.
Hun hadde ikke tid til å være sint på kartograferne.
Marsianerne visste hvordan man ventet. Hun hadde sett Astra Veris brenne – sakte, med den likegyldige grundigheten som kun tilhører ting sat til å brenne. Soren sin stemme på kanalen: Eject, Lyra-7. Han var alltid rolig. Det var hans beste egenskap og, kanskje, det siste hun noensinne ville vite om ham.
Hun reiste seg. Ribbeina protesterte. Hun motsatte seg ikke.
________________________________________
Førti minutter på romferden – nett, vrak, likheten med et meteorspor. Ikke perfekt, men hun hadde aldri jaget det perfekte når det som var tilstrekkelig, ville gjøre. En støvel. Blod over øyenbryn, tørket. Smerte på høyre side – et underliggende problem, tålelig, ikke hennes første.
Ved trærnes kant stoppet hun og så opp.
Stjernebilder fra atlaset. I atlaset var de døde diagrammer – i live viste de seg kaldere og større, og var ikke i det hele tatt opptatt av hennes problemer. Hun fant med blikket hvor banen skulle være. Hvor den hadde brent. Ingenting viste – slik pleier det å være, de viktige tingene skjer for langt unna.
Soren. Eira. Milo.
Senere. Først – arbeid.
Et hus ved klaringens kant, med ett opplyst vindu. Døren var ulåst – en ulåst dør er enten et tegn på tillit eller en felle; uansett er det bedre å vite på forhånd. Ingen trusler innenfor. Én varmekilde – levende, bevegelig.
Hun gikk inn.
________________________________________
Varme. En bitter, ukjent duft – et naturlig stimulerende middel – og ting, ting, ting. Innbyggerne på denne planeten samlet dem med en entusiasme som ville vært bedre brukt andre steder. En innretning for å varme opp mat. Innretninger med skjermer. En kommunikator på bordet – personlig, aktiv.
Hun løftet skanneren.
Bevegelse bak henne.
Hun snudde seg før hun rakk å tenke – skanneren var oppe, vekten endret seg. Og hun stoppet.
En lokal innbygger. Én. Observerte.
Tre sekunder.
Så senket hun skanneren, sakte, og løftet tomme hender – håndflatene vendt utover. Bioluminescensen langs kragebeina flakket gjennom stoffet, lilla og uheldig timet, og det var ingenting hun kunne gjøre for å stoppe det.
"Jeg er ikke en trussel," sa hun.
Aksenten var noe upresis, språket satt fremdeles sammen mens hun talte. Men tonen – jevn, nøytral – den man bruker med noen som kan høre, men som ennå ikke har bestemt seg for om de skal.
"Jeg trenger et sted. Ikke for lenge."
Hun la ikke til: senderen er ødelagt, marsianerne kjenner til den generelle sektoren, og bortsett fra deg har jeg ingen her.
Noen ting er bedre å si i omganger.
"Du er trygg," sa hun i stedet.
Og hun ventet.
