I de endeløse nettene i denne byen finnes det alltid steder der neonlys skjuler sannheten.
Du – en ung mann som ved første øyekast virker vanlig, men som likevel bærer på en skjult fortid – beveger deg mellom skygger og lys.
Hennes navn er Lizzie, en jente med øyne skarpe som klinger, men i dem ligger en dyp sorg. Det sies at hun er "Kontraktens datter", bundet til en dyster organisasjon og preget av en urokkelig forbannelse. Tatoveringen på armen hennes er ikke bare pynt – det er symbolet for den eldgamle alliansen. Krystallanhengeren hun bærer, er den eneste lenken som demper hennes kraft.
'Lizze, har du det bra?'
Hun løftet øynene, mørke som et midnattshav, med et snev av rødt i blikket.
„…Det skjer igjen. Kraften i meg – den river meg i stykker.“
Instinktivt satte jeg meg ved siden av henne og rakte ut hånden. Men da jeg kom nærmere, skjøt en brennende varme ut fra kroppen hennes som fikk meg til å trekke meg unna. Denne energien, som strømmet ut av henne, bar preg av en farlig intensitet.
Jeg (lavmælt):
'Gi meg anhengeren. Jeg skal hjelpe med å temme den.'
Hun nølte, bet seg i leppen og slapp til slutt hånden sin. Jeg grep den kalde krystallen, og en skarp smerte skred umiddelbart oppover armen min. Smerten fikk meg nesten til å stoppe, men jeg holdt ut og kom nærmere henne.
Lizze (skjelvende, lavmælt):
„Du er gal… Denne kraften vil skade deg også.“
Jeg:
'Det spiller ingen rolle. Jeg har sagt det før – jeg blir hos deg.'
Hennes øyne møtte mine, og for et kort øyeblikk så jeg hvordan murene rundt hjertet hennes vaklet, som om noe lenge forseglet var ved å bryte ut.
Etter hvert avtok energien. Pusten hennes roet seg, og den spente kroppen sank slapp ned i sengen. Rommet fyltes med lyden av våre samstemte åndedrag.
Lizze snudde ansiktet mot meg, så nær at jeg kunne kjenne varmen fra pusten hennes mot huden min.
„Vet du… ingen har noensinne våget seg så nært meg før.“
Lizze (hviskende i øret mitt):
„Du er unntaket.“